Tour du Mont Blanc 2019

I går kom endelig årets utfordring: Tour du Mont Blanc. Jeg hørte om løpet fra min venn Artur, og statistikken sier alt: 330 km. 8000 høydemeter. Tre land. Én dag. Etter å ha syklet Luchon-Bayonne på 326 km og 5800 høydemeter i fjor sammen med to venner, var dette det neste steget opp. Alle tre av oss meldte oss på, og scenen var satt, selv om vi til slutt savnet en - savner deg Valeee.

På presentasjonen kvelden før løpet ble det spådd gode værforhold, og det er alltid en utfordring å kle seg for en så lang dag: start kl. 5 om morgenen, middagsvarme og mulig sen målgang, men denne prognosen gjorde det litt enklere. Etter å ha våknet kl. 03.30 var starten kl. 05.00 noe jeg aldri kommer til å glemme. 700 ryttere som suste nedover en humpete og rask utforkjøring i totalt mørke i 15 km, surrealistisk og skremmende er ord jeg kommer til å tenke på.

Da det begynte å lysne, nådde vi punktet der Vibeke hentet jakkene våre, og rett etterpå begynte den første stigningen. Jeg satt i hovedgruppen i front, men tempoet var veldig lavt - fornuften sa at jeg skulle holde meg der, men da jeg så tre ryttere foran meg, bestemte jeg meg for å hekte meg på dem. Jeg tok dem igjen halvveis opp, og bruddet vårt på 4 ryttere fungerte bra. En av dem fortalte meg at det var 8 ryttere foran på det tidspunktet.

Jeg stoppet ved den første matstasjonen for å få vann og en banan, og det gjorde det mulig med en liten omgruppering da ytterligere rundt 20 ryttere kom opp bakfra. Senere ble vi stoppet ved en togovergang, og gruppen vokste til rundt 30, mens det fortsatt bare var 8 igjen lenger opp på veien. Utsikten over den perfekte hvite fjellveggen som tårnet seg opp over oss, var helt fantastisk, og de fantastiske strålene fra den oppgående solen over en nærliggende åskam gjorde at den tidlige starten føltes verdt det.

På den neste stigningen, Col de Forclaz, var første gang jeg følte meg litt i trøbbel: Jeg prøvde å spise en bar som var fryktelig uttørkende - den tørket ut hver munnvik med en uslukkelig, jordaktig smak - det føltes som en evighet før jeg klarte å spise opp hele greia. Mens jeg ble distrahert av dette, ble gruppen vår splittet, men samlet seg igjen i den raske og herlige utforkjøringen til Martigny-Combe. Dette førte oss rett inn i den 40 km lange (ja, førti...!) stigningen Col du Grand St Bernard.

‍

‍

De første 14 kilometerne er egentlig bare en svakt stigende motbakke, og deretter kom en matstopp. Igjen stoppet jeg for å få påfyll, men det gjorde ikke store deler av gruppen. Det betydde at jeg startet den 26 km lange "ekte" stigningen med bare én annen (og et rop om "hup hup!"). Imponerende veiarkitektoniske bragder i den første delen av stigningen bleknet i forhold til de majestetiske omgivelsene, før vi kom inn i en 6 km lang strekning med vekslende hel/delvis tunnel. På veien møtte vi mange biler fra sykkellag på vei til sykkelrittet Giro Ciclistico della valle d'Aosta, og denne delen var også et fantastisk resonanskammer for de få sportsbilene som passerte - vroom vroom.

Etter den milde klatringen gjennom tunnelen fikk veien en helt annen karakter: De siste 6 kilometerne tilbake i frisk luft gikk det ofte opp til 12 %, noe som etter 2 timers klatring og over 2000 meter er en helt annen historie. De siste kilometerne gikk smertefullt sakte, men til slutt nådde jeg toppen på 2443 meter, alene, etter å ha måttet vinke farvel til kameraten min i noen av de brattere bakkene.

Den første delen av utforkjøringen var iskald, men det tok ikke lang tid før de krappe svingene førte meg ned til den varme dalen nær Aosta. Etter å ha cruiset gjennom dalen, brøt en serie skarpe høyresvinger roen. Den andre gikk rett inn i en bratt oppoverbakke, og plutselig PING, klikk klikk klikk klikk klikk. En eike på bakhjulet var brukket. Pokker.

Da jeg stoppet for å vurdere skadene, satt jeg der og tenkte at nå er i hvert fall strabasene over. Men hmmm, jeg kan jo ikke be om skyss hjem herfra - jeg var bokstavelig talt på det stedet som ligger lengst unna overnattingsstedet vårt...! Kostvognen kunne også være mer enn 3 timer unna.

Jeg var i det minste tilbake i Italia (og dermed EU) og kunne bruke mobildata, så jeg søkte etter nærmeste sykkelbutikk: Cycles Lucchini, i Aosta 7 km unna, nedoverbakke. Men den skulle stenge om 20 minutter... det burde være mulig å få til, selv med et ødelagt hjul.

3 km inn i den spede nedstigningen, BOOM. Bakdekket eksploderte. Hjulet var så ødelagt av den manglende eiken at dekket gned mot rammen og ble slitt rett igjennom... nå var jeg virkelig på bærtur... utenfor løypa, et ødelagt dekk, fortsatt 4 km fra sykkelbutikken, som stengte om bare noen minutter...!

Ok, neste løsning - kanskje en fremmed kan gi meg skyss! Den neste bilen som passerte var en Landrover Discovery, stor nok for en sykkel, tenkte jeg. Han stoppet da jeg bønnfalt ham, og gjennom en kombinasjon av engelsk, fransk og italiensk kommuniserte vi nok til at han tok sykkelen i bagasjerommet og vi satte kursen mot sykkelbutikken! Vi kom dit bare noen minutter før stengetid, og wow, en stor takk til Marco hos Cycles Lucchini Aosta for at han uten å nøle byttet eiker og dekk - italienske Pirelli, selvfølgelig xD.

Etter at jeg var ferdig med hasten og tilbake på veien, kom kroppen min med et nytt press da jeg utsatte returen til løypen for et toalettbesøk...! Puh, nå var jeg endelig klar til å starte klatringen opp igjen. Jeg kom endelig tilbake til stedet der eiken brakk 1 time og 40 minutter senere, nå i stekende middagsvarme. På den solbeskinnede og vindstille stigningen svettet jeg som en gal, så jeg var glad for å se en vannfontene like etter at jeg kom tilbake til ruten.

Bare noen minutter senere ble jeg enda mer opplagt da jeg så noen som hadde stoppet i veikanten og skulle til å spørre om de trengte hjelp, og innså at det var min venn og medsammensvorne i denne vanvittige hendelsen, Mikel!

‍

Sjansen for en rask tid var borte, og siden beina mine ikke akkurat var i fyr og flamme lenger, tenkte jeg at vi like gjerne kunne komme i mål sammen. I dagene før hadde Mikel tvilt på om han skulle klare distansen, men for oss begge var et vennlig ansikt og litt drittprat en kjærkommen avveksling!

Vi hadde én stigning til og en vanvittig, svingete og dårlig asfaltert utforkjøring før vi nådde dagens første store pastaservering, og så sto vi overfor dagens største utfordring: den 10 km lange Col de San Carlo, med en gjennomsnittlig stigning på 10 %. Denne stigningen ligger vanligvis ikke på ruten, men i år hadde en kollisjon med løpet som alle lagbilene var på vei til tidligere, ført til at ruten vår ble lagt om.

Giro d'Italia hadde også passert denne stigningen, og "Nibali" og haiavbildninger ble sprayet på hver eneste kronglete kilometer. Det sier seg selv at vi ikke hadde tenkt å utfordre Ivan Bassos rekordtid på 33m54s, som også hadde en dedikasjon kladdet på asfalten.

Latteren hjalp til med å skjule tårene, før vi etter en heseblesende utforkjøring med krappe svinger kom til foten av Col de Petit San Bernard, og straks var vi på vei oppover igjen, nå til 2192 meter. Klokken var nå over 18:00, og i den høyden var det ikke mye igjen av den tidligere varmen! Nesten 30 km med utforkjøring senere (ja, det er like fantastisk som det høres ut!), nådde vi det andre pastastoppet - ostepasta denne gangen. pokker, ikke for mine veganske tilbøyeligheter! Bananer, dadler, brød og appelsiner hadde gjort susen xD

Nå hadde vi bare 54 km igjen... ikke så ille... men 35 av dem var oppoverbakker xD. Vi startet opp den 19 km lange stigningen Cormet de Roseland mens lyset allerede begynte å dabbe av, og fortsatt hoppet de personlige støttespillerne som noen av rytterne hadde, frem og tilbake og ga støtte til alle mellom ropene "allez Papa" når helten deres passerte. Den siste utforkjøringen var ujevn og rask, men bød på en fantastisk utsikt over den vidunderlige turkise innsjøen Lac du Roselend. Wow!

Nedstigningen ble avsluttet med en utskytningsrampe rett inn i dagens siste stigning, og det hadde vært synd å ikke gi full gass opp den, før jeg lot farten dø og omgrupperte med Mikel! Nå var det bare 16 km og 800 høydemeter som skilte oss fra mål. Vi kom inn i en god rytme og fortalte om dagens høydepunkter, og snart kunne vi bare se hverandres lys og lysene til et par andre som hadde fulgt etter oss.

‍

‍

Vi passerte små, opplyste byer før vi igjen stupte inn i det uhyggelige fjellmørket, stille og fantastisk. En og annen bil som kjørte forbi oss, kastet skyggene våre i åssidene, et uhyggelig og spektakulært bilde som på en eller annen måte rammet inn galskapen i denne dagen som føltes som om den hadde vært flere uker lang. Alle som har lest så langt, vil utvilsomt føle det samme xD

I en liten by ble det ringt i kubjeller for noen løpere som fullførte et arrangement som kanskje var like dumt som vårt, og tilskuerne var like støttende for oss på to hjul.

Disse små tingene fikk kilometerne til å tikke nedover, helt til EN, bare EN gjensto!!! Mikel og jeg krysset målstreken side om side, 17h37m56s etter å ha forlatt les Saisies i totalt mørke, og kom nå tilbake som om solen aldri hadde stått opp.

Dette var en vanvittig dag som det er vanskelig å tro at faktisk kunne gjennomføres på ett døgn. Det var fantastisk at jeg kunne legge fra meg egoet og dele en fantastisk dag med en venn, været var over all forventning, og organiseringen og støtten var helt fantastisk.

Takk til Vibeke for skyss til start og hjem fra mål og for å hente jakkene våre, til de fantastiske Cycles Lucchini, og til alle organisatorer og støttespillere: merci, grazie mille, danke schön!!!

Strava: https://strava.app.link/X05SPDFBvY

‍

‍