Kryssing av Alpene del 2

Dag 3: Corti til Bormio

‍

Bormio er en av de mest berømte sykkeldestinasjonene i Alpene. I den pittoreske gamlebyen, som ligger på 1225 meters høyde, vrimler det av sykkeltilpassede kafeer, sykkelbutikker og lyden av dyre frihjul som suser forbi.

‍

I alle retninger sprer det seg veier som er uløselig knyttet til sykkelsportens folklore; navn som Stelvio, Gavia og Mortirolo.

‍

Vennene mine Becca og Mikel hadde allerede vært der de siste to dagene, og planen var å møte dem der igjen i kveld. Jeg hadde håpet å treffe noen irske venner i nærheten også, men slik ble det ikke.

‍

Jeg hadde imidlertid ennå ikke lært noe av byens sjarm å kjenne, for jeg hadde tre pass å forcere før jeg nådde frem.

‍

Etter gårsdagens mørke og hårreisende nedstigning var jeg forundret over den enkle gleden over å se veien foran meg tydelig da jeg tok meg nedover hårnålene til Chiavenna. Jeg kom ned til knappe 300 meter over havet, og så begynte en 33 kilometer lang stigning: Maloja-passet med det fantastiske navnet.

‍

Det var allerede trykkende varmt, og luftfuktigheten lot ikke den svake svetten min slippe ut en dråpe overflødig kroppsvarme. Hodet mitt ble dyppet under den første forfriskende fontenen jeg så, og jeg kunne puste igjen i noen minutter.

‍

Klatringen starter på en stor, trafikkert vei, men før den første tunnelen har syklistene mulighet til å ta en avstikker via brosteinen på den gamle veien gjennom en liten by. Når vi krysser den postkortverdige broen, har omveien allerede lønnet seg.

‍

Stigningen var jevn og gjorde at jeg faktisk følte at jeg hadde god fremgang, og snart var det under 20 km igjen, og - etter å ha passert noen andre turgåere - var det bare 10 km igjen.

‍

‍

Det er her stigningen viser seg fra sin mest spektakulære side: Etter noen bratte ramper opp til 16 % begynner veien å slynge seg usannsynlig tett, og hver asfaltklump smyger seg inntil veggen på den neste. Imponerende veibygging, men jeg hadde den absolutt ikke for meg selv å nyte: Busser, lastebiler og turister var i overkant mange på denne servile fjellveien, som til slutt plutselig kulminerer ved en blå innsjø.

‍

‍

Innsjøen viste seg bare å være den første av flere, ettersom den nå flate veien fulgte vannspeilet i hver av dem. En forfriskende svømmetur på over 1800 meters høyde virket fristende, men jeg bestemte meg for å ta en kort piknik ved innsjøen og deretter fortsette mot målet.

‍

Etter hvert begynte jeg å miste noen av meterne jeg hadde gått opp, og på vei ned til Zernez hadde jeg blitt ganske lei av tett sportsenergimat, så på supermarkedet der fylte jeg på med fersken, nektarin, kiwi og noen druer. Saftige, fruktige godsaker.

‍

Dette var også de eneste tingene jeg kjøpte i Sveits som ikke var vanvittig dyre...!

‍

Klatringen startet med en gang igjen, så varm som man kan forvente at en stigning som heter "Ofenpasset/Pass dal Fuorn" (ovnspasset) skal være...! Hele veien opp til 2149 meter gikk veien oppover, med noen få velplasserte kneiker i veien der du kunne hente fart til neste stigning.

‍

‍

De bratte bakkene nedover på den andre siden innebar et raskt høydetap, og jeg var snart ved foten av Umbrailpasset - dagens siste utfordring.

‍

Garmin-uret mitt hadde forutsagt en 12,5 km lang tur på 10 %, og det skulle vise seg at det ikke ble noe lettere. Da jeg gikk tom for gir (dette er ikke så mye et klokt råd som det er sunn fornuft: aldri dra på tur uten et lettere gir enn 39-28..!), sveivet jeg meg pinefullt oppover asfaltplagen med en gjennomsnittlig tråkkfrekvens på 48 rpm i 1 time og 18 minutter! De av dere som har drevet med styrketrening er kanskje kjent med intervaller av en viss varighet på 60 tråkkfrekvens eller noe sånt, så hva i helvete skal man kalle det jeg holdt på med?!

‍

‍

Etter en god stund med grimaser som bønnfalt de få andre syklistene som kom nedover mot meg om at prøvelsen snart var over, flatet det etter hvert ut, og jeg så skiltet jeg hadde ventet på å se: Umbrailpasset, 2503 meter. Phe-freaking-ew.

‍

‍

Klatringen var unnagjort for i dag, og jeg visste at alt jeg trengte å gjøre nå, var å gå ned Stelvio og inn til den sagnomsuste byen.

‍

Det tok ikke lang tid før jeg stanset opp: foran meg lå en av de mest kjente og gjenkjennelige utsiktene - en asfaltsløyfe som smalner ut i alpedalen, hvor mange bilder hadde jeg ikke sett av denne utsikten?! Jeg var så vidt i stand til å ta på meg en jakke - det hadde trukket inn en del skyer, og jeg befant meg fortsatt høyt oppe.

‍

‍

Jeg fortsatte videre og nøt hver eneste "tornanti" med et stadig bredere glis. Jøss, her var jeg på vei ned Stelvio. Helt fantastisk!

‍

Jeg visste ikke om tunnelene på ruten, hvorav den ene er enveiskjørt, men disse fungerte bare som korte avbrekk i serpentinfesten. Jøss, dette er et fantastisk sted!

‍

Så langt på ruten min hadde jeg ikke gjentatt noen vei, men jøss hvor jeg gledet meg allerede til å komme opp dit igjen neste morgen. Men nå skulle jeg først tilbringe kvelden sammen med venner igjen, og hvordan ellers enn med pizza - senza formaggio per favore!

‍

En liten spasertur rundt i byen ble avbrutt av skyer som snart brakte de første regnskurene som fortsatte det meste av natten.

‍

Dag 4: Bormio til... bare i nærheten av Vipiteno, ikke helt til Innsbruck....

‍

Vi stod opp til en klarere himmel og en solfylt prognose fra verten, som vi skulle levere tilbake nøklene til samme dag.

‍

Planen var at Mikel og jeg skulle sykle opp Stelvio, Becca skulle møte oss med bilen på toppen, og så skulle vi alle sammen sykle ned på den andre siden for å ta farvel med lunsj, før de skulle klatre opp til bilen igjen. Det betydde at jeg kunne klatre opp uten sekk - woooo!

‍

Den 21 km lange stigningen skulle ikke bli turens lengste, men den skulle bli den høyeste - hele 2758 meter over havet ved toppen.

‍

Regnet hadde skylt alt mulig rusk og rask over veien, men oppstigningen var uhindret. Vi delte opplevelsen og var ikke tynget av en ryggsekk, og herligheten syntes å passere i en drømmende tåke: Vi klatret opp hårnålene som hadde belønnet øynene mine så rikt i går, med andre syklister alltid i nærheten, hver i sin egen rytme på en av sykkelsportens hellige områder.

‍

‍

Vi fikk knipset noen bilder, møtte den polske landsmesteren og pustet dypt inn den sjeldne luften, før surkål og pølser - syv euro stykket - forsøkte å friste oss på toppen, og så kom en smilende Bekka oss i møte, frisk som en fisk...!

‍

‍

Like fantastisk som Bormio-siden er, er kanskje siden som går ned til Prato dello Stelvio enda mer fantastisk. Nok en gang var det en henrivende utsikt som trakk i sansene våre, og overbelastning er ikke et begrep som kommer i nærheten. Barn, tandemsyklister, gamle og unge - et utall syklister på alle nivåer var på vei oppover, mens vår trio rundet hårnål etter hårnål og strakte seg fremover med magen i førersetene!

‍

‍

Tysk var plutselig de rigeur da vi satte oss ned for å spise iskrem, mens vi snakket om det fantastiske vi hadde sett. Det var snart på tide å skilles - vennene mine tilbake til bilen sin 1500 meter høyere oppe, jeg i retning Innsbruck.

‍

Hasta luego amigos, det har vært fantastisk! Jeg startet på en stor hovedvei, men snart førte en sykkelsti meg gjennom en magisk labyrint av eplehager. Jeg ble overrumplet av det plutselige sceneskiftet og svevde bort på en sky av lykke mens jeg slynget meg gjennom de frukttunge trærne. Tusener på tusener, og jeg tror jeg så flere epler i hvert eneste sideblikk enn jeg noensinne hadde sett i hele mitt liv.

‍

‍

Slik fortsatte det, med en og annen elvekryssing, helt til jeg nådde Merano. En annen by med mange gamle, kunstnerisk utformede bygninger, og her startet dagens neste utfordring: passo Giovo. 23 km igjen til avslutningen: Ja, det er bare å sette i gang!

‍

Lenger oppe, med gårsdagens fuktighet i behold, tok jeg enda en minidusj i en kjølig fontene, uvitende om at lykken var i ferd med å snu.

‍

Ikke lenge etter fikk en lett regnbyge motorsyklistene til å stoppe og søke ly, men jeg stoppet bare for å strekke regntøyet over sekken - regn mens jeg klatret? Hvilken skade, tenkte jeg. Noen kraftige tordenskrall var imidlertid noe mer illevarslende.

‍

‍

Den lette nedbøren varte ikke så lenge, og hadde avtatt helt da jeg bestemte meg for at jeg kunne trenge en piknik i fjellsiden. Sjokolade i brød - jeg er alltid like begeistret xP

‍

Selv om det hadde sluttet å regne, hadde de grå skyene aldri forsvunnet, og mens jeg spiste, merket jeg at tordenen begynte å buldre igjen, og ganske riktig, de første regndråpene begynte å falle igjen.

‍

Da jeg kom meg ut på veien igjen, innså jeg at dette forspillet skulle bli svært kortvarig, for så å gå over i rene fossefall av regn. Dette var ikke noe irsk duskregn. I løpet av et øyeblikk var klærne mine gjennomvåte og skoene mine fylt med innsjøer. Veien forvandlet seg til en brusende elv, mens tordenen rullet videre og lynene bleket himmelen med korte mellomrom.

‍

Hver eneste dråpe som smalt mot sykkelrammen ville ha slukket tørsten til en uttørket ørkennomade, men var bortkastet på meg mens jeg tråkket hardt på pedalene for å holde varmen.

‍

Etter ca. 10 minutter tok det heldigvis slutt like fort som det hadde kommet, og ønsket mitt om en tørr utforkjøring så ut til å være mulig. Kanskje. Jeg klatret de siste kilometerne opp til toppen på 2094 meter, der jeg allerede hadde bestemt meg for endelig å ta i bruk den tykke regnjakken som hadde fylt en tredjedel av plassen i sekken min siden starten av turen.

‍

‍

Selv om det så noenlunde klart ut da jeg kom over toppen, så dalen jeg var på vei mot farlig mørk ut. Regnet satte riktignok inn igjen, og jeg stoppet snart for å ta på meg en ny regnjakke. Og hansker - det er en stund siden jeg trengte dem...!

‍

Det var nå like mørkt som om det var midt på natten, selv om klokken bare var rundt 18.30. Alle biler som kom mot meg, var plutselig blendende lyse, mens jeg forsiktig fortsatte å ta meg nedover den gjennomvåte stripen med knapt merkbar asfalt.

‍

Tordenen buldret høyere og høyere, og lynene fulgte med hver gang, og intervallene ble stadig kortere.

‍

Regndråpene som hadde gjort meg gjennomvåt på veien opp, virket nå latterlige sammenlignet med regnet som på en eller annen måte så ut til å bli tyngre for hver hårnål. Det haglet som bare det. Hamret. Den. Ned.

‍

Brillene mine var helt ugjennomsiktige. Bremseklossene ble slitt så fort at jeg måtte stoppe og justere avstanden mellom klossene for å unngå at spakene skulle berøre styret og gjøre meg bremseløs.

‍

Kulden trengte seg gjennom lagene mine, og regnet rant inn i ryggen på hanskene mine. Jeg begynte å skjelve voldsomt på sykkelen mens jeg kjempet for å holde varmen. Moder natur var uinteressert i min situasjon og fortsatte å øse på med iskalde nedbørsmengder.

‍

Til slutt, blendet, frossen og livredd, tok jeg meg selv i å skrike delirisk og skjelvende mot villmarken. Jeg HATER regn. Jeg HATER kulde. Jeg HATER utforkjøringer. Hvor skal dette ende?! HJELP MEG. F#CKF#CKF&CKF@CKF+CKF#CKF#CKF#CK. Jeg brølte meg hes på jakt etter redning.

‍

Altfor mange kilometer gikk, helt til jeg kom gjennom en liten gruppe hus, og med ett formet tanken seg i hodet mitt - det neste hotellet jeg ser, sjekker jeg inn på.

‍

Med ett, helt usannsynlig, var det der - hotellet, lysene på, biler utenfor. Jeg frøs til beinet, etterlot meg en elv av vann, og med en knirkende strupe sto jeg på terskelen og spurte desperat om de hadde et rom. - Ja. - Kan jeg tørke meg først og så sjekke inn? - Kan jeg tørke meg først og så sjekke inn? Så ble jeg sittende i en dampende dusj og stirre ut i luften.

‍

Innsbruck ville vært ytterligere 50 km unna, et 13 km langt pass til toppen og en lang nedstigning til byen. Ikke i dag.

‍

Jøss. Hele den natten, mens jeg nå var varm og menneskelig igjen, fosset regnet ned. Jeg hadde undret meg over hvordan elvene kunne fosse så kraftig i disse berømte fjellene. Nå er det slutt på det.

‍

‍