Kryssing av Alpene del 1

Dag 1: Praz-sur-Arly til Brig

Etter å ha fullført arrangementet vårt på lørdag, og en perfekt hviledag på søndag, skulle jeg i dag starte reisen mot Berchtesgaden på den andre siden av Alpene, for å møte Martin og Anja fra Life On 2 Wheels.

‍

‍

I dag skulle jeg gå tilbake på noen av veiene vi hadde kjørt under løpet - det viser seg at det ikke er så mange veier ut av dalene!

‍

Alt gikk bra i den stekende heten, og utsikten var vidunderlig, helt til vi nådde den andre av en rekke korte stigninger nær starten, da det velkjente, hjemsøkende klikk-klikk-klikk-lyden kom tilbake. Denne gangen hadde imidlertid ikke eiken brukket, men bare falt ut av navflensen. Merkelig. Vel, jeg kunne jo løsne den fra nippelen og stikke den inn igjen og se hvor langt jeg kom med det...! Til slutt fikk jeg den på plass igjen, og hjulet var noenlunde rett.

‍

Den nærmeste sykkelbutikken lå i Chamonix, ca. 10 km unna. Det var bare én butikk åpen på det tidspunktet, så jeg slapp i det minste å bestemme meg for hvilken jeg skulle gå til! Hjulet holdt helt til jeg kom dit, men mannen som jobbet der sa at de ikke hadde noen mekaniker på jobb for øyeblikket... Han hadde forståelse for min situasjon, og var tydeligvis mekaniker selv, så han tok seg sammen (beklager) og fikk hjulet tilbake til en anstendig spennkraft og riktig innstilling selv.

‍

Tilbake på veien hadde jeg duoen Col de Montets og Col de Forclaz å bestige. Hvis det var én utforkjøring fra Tour of Mont Blanc jeg virkelig ville gjøre igjen, var det den lange og raske utforkjøringen etter Forclaz, såååå fantastisk 😛.

‍

Etter de tidlige stigningene fulgte nå en lang vei langs Rhône-elven. Det var stekende hett i dalen, og med looping av stuntflyene over meg, hjalp en heldig medvind meg til god fremgang.

‍

Fransk var i ferd med å bli til tysk på veikroene jeg passerte, og min videre marsj ble bare avbrutt for å fylle vann og for å kjøpe ferske og maaahhhhaaagisk saftige aprikoser fra Valais. På så å si hver eneste stopp langs veien. Og det var mange. xD

‍

‍

Jeg avsluttet dagen med en kort klatretur opp til vertene mine for kvelden - et herlig og bereist nederlandsk par som delte noen erfaringer over et måltid med råvarer fra hagen deres.

‍

Dag 2: Brig til Corti

Dette kom til å bli en lang dag. Hvor lang var jeg ikke sikker på... Målet var Corti, som nås over passene Furka, San Gottardo, San Bernardino og Splügen. Mye klatring. Trøtte ben. Enorm varme. Du må faktisk komme deg til Furka først, og opptakten for å nå dit var faktisk lengre enn hovedretten. Etter 25 km klatring i vekslende stigninger nådde jeg foten av den 16 km lange oppstigningen.

‍

Selve klatringen er en tur som bare fortsetter å gi og gi. Du følger en nydelig fjellelv, og hver utsikt er mer imponerende enn den forrige. Først er det en kort tunnel, så får du utsikt til de kryssende hårnålene i Grimselpasset ved siden av, før dette fantastiske teateret til slutt brer seg ut foran deg og avslører sin majestetiske prakt. Grått fjell med isbreer på den ene siden, mens den andre er grønn som bare det.

‍

‍

I sentrum ligger de stigende hårnålene og det ikoniske Hotel Belvedere. Hotellet er bygget inn i den tredje siste hårnålen og er litt av et syn. Etter å ha passert den 2429 meter høye toppen kort tid etter, går den andre siden nedover igjen og inn i neste dal, der svingene som utgjorde det imponerende bakteppet for biljakten i James Bond-klassikeren Goldfinger dukker opp.

‍

‍

Jeg seilte nedover hårnålene og kom til foten av San Gottardo-passet like etter. Denne stigningen er berømt for den brosteinsbelagte gamle veien som fortsatt er åpen. Dessverre gjorde jeg det på feil måte - jeg klatret på det gode underlaget og dundret nedover brosteinen, en pent lagt sveitsisk stein om gangen. For et kjærlighetsarbeid, et minneverdig sted.

‍

‍

Airolo ligger i bunnen av passet, og herfra hadde jeg en 50 km lang utforkjøring ned til Bellinzona. Jeg hadde tenkt å ta en stor omvei for å komme til Splügenpasset, men et kolossalt fjell lå i veien uten vei over, ergo måtte det bli slik!

‍

Gleden over den nedadgående dalen ble forpurret av en grusom og infernalsk varm motvind, som en hårføner som skoldet huden min og stoppet enhver bevegelse fremover. Jeg måtte presse meg like hardt som på noen av stigningene her, og omtrent halvveis fikk jeg øye på en kebabsjappe i øyekroken, og på et øyeblikk sto jeg og bestilte en falafelwrap, ingen yoghurt.

‍

Så snart jeg smakte på den, bredte det største smilet seg i ansiktet mitt. Tomaten, salaten, den varme, kaloririke godheten. Dette var tydeligvis et ubevisst ønske. Tilfredsstilt. Om nom nom. Det var også mye veiarbeid som forsøkte å oppholde meg, og det ble utført av et firma som het Ferrari - men som ikke virket å jobbe like raskt som de røde speedsterenes navnebror...

‍

Til slutt nådde jeg Bellinzona, og for å være ærlig var jeg veldig sliten nå. Jeg hadde gått ned til under 300 høydemeter, og nå skulle jeg opp igjen til over 2000 via Passo San Bernardino. Nesten 40 km med klatring lå foran meg, og akkurat da jeg kom i gang, passerte en annen syklist meg. Etter først å ha sluppet ham forbi, tenkte jeg at det ikke var så bratt ennå, og at jeg kunne dra nytte av litt vindbeskyttelse i motvinden.

‍

Han - Bernard - syklet i en veldig uregelmessig rytme, og mellom korte samtaler fant jeg meg i dette de første 10 kilometerne. Da stigningen ble brattere, lot jeg ham seile av gårde mens jeg sparte beina. Dessuten hadde jeg fått nok av bernhardshester nå: Col de Grand St Bernard og Col de Petit St Bernard på lørdag, og nå Bernard på San Bernardino-passet xD

‍

Klatringen hadde mange bratte stigninger, og det kostet meg mye av det lille gjenværende dagslyset før jeg nådde toppen ved et kaldt fjellvann.

‍

‍

Jeg skyndte meg nedover de trange svingene på den andre siden og nådde en herlig berg-og-dal-bane-vei mot Splügen - tenk gjentatte skihopp, der innspurten er lang nok til at du kan fly over på den andre siden uten å tråkke på pedalene - fantastisk!

‍

Ok, og så den siste stigningen: Splügenpasset. Lyset var i ferd med å avta, men jeg var ikke bekymret - jeg trodde at overnattingsstedet mitt lå rett over toppen. Da jeg nådde toppen etter kl. 22.00, var all antydning til lys borte. Jeg kjørte nedover på den andre siden, og her hadde det nylig blitt utført omfattende veiarbeid - vanligvis fantastisk, men de hadde ikke lagt til de hvite linjene ennå, som er en gave når man kjører nedover om natten med dårlig lys.

‍

Ufullstendigheten ble enda mer markert senere, da overflaten bare var revet opp og ikke lagt på nytt ennå noen steder, og så det beste av alt, en avstikker akkurat da jeg virkelig trodde jeg var hjemme! Fy søren så glad jeg var for å se gatelysene i Corti da jeg endelig nådde frem - halvveis nedover - og slett ikke rett over toppen!

‍

Ufff. 252 km og 12 timer og 12 minutter. Jeg kollapset i byens eneste åpne bar og spiste alt...

‍

‍

‍