Løpsrapport fra Pfronten MTB Marathon

Det var lenge siden sist jeg løp, men det er alltid godt å ha et mål i tankene for å holde fokus. Denne filosofien kan overføres til alle aspekter av livet - ha et mål, en visjon om hvor du ser deg selv, og beslutningene du tar på veien, vil føre deg nærmere målet.

Hvordan sette seg mål

De som kjenner meg, vet at jeg er et veldig konkurransemenneske og setter meg hårete mål. Dette løpet var et unntak. Normalt sett ville jeg satt meg et mål basert på resultatet. Det er litt vanskelig, siden det betyr at du vil mislykkes hvis noen ryttere i verdensklasse dukker opp, men lykkes hvis de ikke gjør det. Da er målet ditt utenfor din egen kontroll, og det er ikke bare prestasjonen din som teller. Sett deg mål som er realistiske og overkommelige, men som motiverer deg til å presse grensene dine og ta deg ut av komfortsonen. De bør heller ikke være avhengige av eksterne flaksfaktorer.

‍

Tilbake til løpet

Den siste uken har vi hatt hetebølge over Sør-Europa. Jeg er norsk, og kroppen min presterer best i rundt 10-20 grader. Jeg har alltid slitt litt med varmen. Men etter noen år som sykkelguide på Gran Canaria har det indre termometeret og varmetoleransen min blitt mye bedre. Det hjalp også at hetebølgen allerede hadde vart en stund, så jeg hadde litt tid til å akklimatisere meg.

‍

‍

De siste somrene har jeg tilbrakt i Berchtesgadener Land, der alpefjellene er enda brattere. Jeg hadde tatt en titt på løypas høydeprofil, og med 2600 høydemeter over 76 kilometer virket det som en løype som kunne passe meg godt. Vekten blir et større handikap når stigningene passerer 10 %.

‍

Det var første gang jeg kjørte i Pfronten, og det var også første gang jeg kjørte i Allgäu. Jeg kjente ikke konkurrentene mine, men det spilte heller ingen rolle. Jeg kjørte for meg selv og hadde ingen forventninger til hvor jeg kunne eller burde havne på listen. Starten av løpet gikk gjennom byen og ble nøytralisert med en bil. Etter de første 3 kilometerne kom vi inn i den første av dagens stigninger.

En fyr med en tysk nasjonaltrikot satt tempoet foran, og for meg var starttempoet rett og slett for høyt. Jeg måtte kjøre innenfor mine egne grenser, hvis ikke ville jeg eksplodere. Allerede fra morgenen av var det over 31 grader. Jeg visste at det kom til å bli en varm dag, så jeg holdt fokus på å drikke for å holde meg hydrert. Et sted halvveis i stigningen begynte det å lønne seg å være konsekvent. Fronten var fortsatt innen rekkevidde, og de tok ikke inn mer tid på meg. Noen av rytterne som fulgte etter kom til og med bakover, og jeg tok dem igjen.

Den siste delen av den første stigningen var brutalt bratt og løs. Ett feil pedaltråkk og du er av sykkelen. Da var det bare å begynne å løpe, for det var ikke mulig å komme i gang igjen i en slik bratt bakke. Da jeg rundet toppen lå jeg rundt 4. plass. Jeg var litt overrasket, og satte meg et kortsiktig mål om å komme på pallen. Den påfølgende nedoverbakken var ikke noe problem. Bare uvanlig glatt grus. Samme for alle, det er bare å bremse litt tidligere og drifte gjennom svingene :D

Etter den første utforkjøringen var det en lengre strekning med asfalt i et ganske flatt terreng. Dette passet meg bra. Jeg la meg lavt på sykkelen og bare pløyde i motvind i tidsløypemodus. Jeg sa også til meg selv at dette var min fordel, og at de mindre rytterne ville tape terreng her. Min sjanse til å gjøre skade. Da jeg kom til den andre stigningen, kunne jeg se rytteren på 3. plass foran meg. Han var lokal og hadde venner i løypen som ga ham flasker. På en dag som denne vil jeg kalle det en fordel.

Han kikket bakover, og jeg presset hardt for å redusere avstanden. Stigningen startet på asfalt, så vi kunne endelig stå litt for å gi beina litt alternativ tortur. Det er forresten noe av problemet med bratt grusklatring - du må alltid sitte for å forhindre at bakhjulet mister veigrepet. Omtrent to tredjedeler inn i stigningen kom vi til halvveis i løpet. Jeg hadde to flasker, og begge var tomme. Siden jeg ikke fikk støtte, måtte jeg stoppe for å fylle på. Det eneste og raskeste jeg fant var vann. Så et kort pitstop på 20 sekunder, og jeg fortsatte jakten.

I den påfølgende utforkjøringen var det litt mer teknisk. Noen løse steiner og lett å punktere. Jeg gjorde mitt beste for å kjøre mykt som en katt, for ikke å få tekniske problemer. Jeg kom meg trygt ned, og nå hadde jeg klart å ta igjen fyren foran meg. Kampen om podiet var i gang. Vi kom umiddelbart inn i den tredje stigningen, og der kunne jeg se fyren på andreplass rett foran oss. Han hadde eksplodert fullstendig, og da vi kom forbi, klarte han ikke å følge. Forståelig nok i denne varmen!

Ut fra det jeg vagt husket fra løypestudiet noen dager tidligere, trodde jeg at løypen min hadde tre stigninger. Da vi så kom dit, innså jeg at kilometerne ikke stemte, så det måtte være en til på slutten. Den tredje stigningen var heldigvis ikke så lang som de to foregående, men likevel lang nok til å miste noen liter kroppsvann. Prøvde likevel å holde på væskebalansen, men med vann er ikke opptaket ideelt. Og barene jeg hadde var umulige å spise i denne varmen. Jeg holdt på å tørke ut og trengte væske.

Mot dagens siste stigning kjørte vi fortsatt sammen og byttet på å ligge i front. Det var én mann igjen foran oss som vi måtte jage. Vi fikk tilbakemeldinger fra tilskuere på sidelinjen som tidligere hadde sagt at han lå 4 minutter foran. Nå sa en annen 2:30. Han har også følt varmen og lidd like mye som oss.

Den siste stigningen var ikke så bratt. Ganske jevn på rundt 9-10% og burde normalt sett passe meg bra. Men normalt er ikke tilfelle når temperaturen viser 37 grader og vi allerede har kjørt i over 3 timer. Den andre rytteren fikk utdelt en ny flaske sportsdrikk ved foten av bakken, og fant litt ekstra krefter. Det var fortsatt 700 klatremeter igjen, og jeg visste at dette var det siste hinderet. Jeg ble svimmel av varmen og begynte å bli kvalm. Så angrep han. Jeg fortsatte å sykle jevnt, men jeg ville ikke engang se på wattmåleren. Jeg visste at tallene var deprimerende. Jeg var ferdig!

Jeg ga egentlig aldri opp, men så at han raskt kom seg unna. Jeg fortsatte å fokusere på å finne kraften i meg selv til å fortsette, og det føltes som en seier å passere toppen. Da visste jeg at lidelsene var over, og nå var det bare å holde fokus for å unngå tekniske problemer eller uhell i den siste utforkjøringen ned til mål. Med et begynnende heteslag og dehydrering var jeg ekstra forsiktig på de tøffere partiene og i svingene. Det gjorde at jeg kom helskinnet ned og trygt tilbake i Pfronten til en tredjeplass. Målet om en pallplass ble nådd!

Helt utmattet og overopphetet falt jeg sammen på bakken i skyggen under et tre. Foreldrene til kjæresten min var der for å ta seg av meg. Jeg hadde hodepine, magekramper og hadde ikke lyst til å spise noe. Jeg trengte bare litt vann for å kjøle meg ned. Jeg skalv fortsatt og følte meg syk. Jeg har også hatt denne følelsen en gang tidligere, da jeg løp i varmen på Gran Canaria. Det var et mildt heteslag.

Etter litt vann og tid i skyggen ankom også kjæresten min målområdet. Jeg visste at hun ville komme, og hadde veldig lyst til å se henne passere mållinjen, men ble for ødelagt. Hun syklet den kortere distansen og vant sin aldersklasse! Jeg er veldig stolt av henne. Vi syklet begge for Life On 2 Wheels Cycling Club, og vi vant begge våre aldersgrupper :) Det er jeg veldig glad for. Vi hadde det i hvert fall veldig gøy her, som var grunnen til at vi syklet i utgangspunktet.

‍

‍