Pico Race 4. gangs oppsummering

Formatet for Gran Canaria Bike Week - der Pico-løpet er høydepunktet - hadde endret seg ganske mye i år, og det er en stor ære for arrangørene å ha satt sammen et så flott arrangement under disse uvanlige omstendighetene. På selve løpsdagen var det ikke noe å utsette på organiseringen.

Det var fjerde gang jeg stod på startstreken, og jeg kom på 4. plass, og det inspirerte meg til å ta et lite tilbakeblikk på de tidligere utgavene jeg har deltatt i.

På mitt første ritt i 2017 hadde jeg fortsatt min gamle Focus Izalco, og et sørgelig 39-28 minstegir... ! Løpet var kortere - det startet ikke på havnivå, men like utenfor Ingenio, på dette segmentet.

‍

Vinneren fra 2016 hadde stilt opp og var tilbake for å slå rekorden sin, og han kastet ikke bort tiden med å gjøre det med to angrep på de første kilometerne, det andre var siste gang noen andre så ham den dagen! Rekorden hans står ved lag, og vi andre måtte plukke opp restene; jeg slepte meg selv i mål på 7. plass. Jeg møtte en ny venn i medkonkurrent Knut, og fortsatte deretter med planen om å bruke meterne fra løpet til å utforske den nordlige delen av øya. Det ble rundt 200 km før jeg kom hjem...!

‍

I 2018 var jeg tilbake; en ny løype - nå fra havnivå i Playa del Burrero, en "ny" sykkel (en Scott Addict fra 2011) og mer erfaring, men ingen reelle forventninger. Noen ganger har man dager hvor beina svarer på alle spørsmål man stiller dem, og dette var en av disse dagene. Jeg initierte det tidlige bruddet og syklet med 2 andre hele veien til toppen, og klarte å grave dypt og sykle med en gjennomsnittspuls på 176 hele veien (makspulsen min er 185..!). På den siste kilometeren satte jeg inn et angrep som bare en av mine følgesvenner kunne følge, og etter å ha tvunget ham til å lede spurten, kunne jeg krysse målstreken først. Her var jeg en ganske gjennomsnittlig allrounder, og likevel krysset jeg målstreken først i et bakkeløp! Kompisen min Eddy hadde gitt meg skyss til starten før han selv kjørte opp bakken, og vi syklet en solfylt og euforisk utforkjøring tilbake til bilen, med mindre enn halvparten så mange kilometer som i fjor.

‍

‍

Året etter hadde flere ting endret seg i livet mitt: Jeg var forelsket i den mest fantastiske kvinnen i universet, som syklet fra Maspalomas til toppen for å møte meg i mål, jeg hadde fått ny jobb som guide hos Life On 2 Wheels, og et visst forventningspress! Likevel holdt jeg meg tilbake i starten og lot andre som tilsynelatende var villige til å jobbe i motvinden gjøre det, men da jeg så en farlig gruppe få en luke, hoppet jeg umiddelbart over. Gruppen ble deretter tynnet ut til bare meg og Samuel Martin, og vi kjørte veldig bra sammen frem til de bratteste rampene ved La Pasadilla, der jeg drev foran i de brutale bakkene. Fra da av var det mann mot mann, og det føltes som om jeg hadde en skygge etter meg, alltid en sving under meg. Jeg klarte å holde avstanden opp til den overskyede målgangen, og kollapset i armene på mi amor i mål. ❤️❤️ Jeg fikk nok en gang god støtte av min venn Eddy, som hadde gitt meg en flaske i Cazadores, og som dessverre ikke fikk lov til å passere løpet for å møte meg på toppen med jakken min. Dermed tilbrakte vi to iskalde timer på toppen før han hentet oss, etter den siste rytteren på veien. Vi tok gladelig imot skyss hjem, for å gjøre dette til en enda kortere dag på sykkelen.

Og så er vi endelig kommet til den episke 2020-utgaven. Jeg hadde "trent" og begrenset sjokoladeforbruket i fire uker - vanligvis fremmede begreper for meg - så jeg følte at jeg hadde tillatt meg selv å ankomme starten i best mulig form. Jeg fikk sitte på med vennene mine Flo & Manuela som også skulle løpe, og som livet opp reisen vår dit med den rumenske folkesangen 'Constantine, Constantine' ... Constantine , Constantine - Muzica traditionala romaneasca 😂😂😂😂🎶🎶.

‍

‍

Manuela - rumensk nasjonal mester på landevei og terrengsykkel, hadde seieren i tankene, og Flo håpet på en topp 10-plassering. Det var også to unge kontinentalproffer på startstreken, så nivået var høyt. Det blåste kald vind allerede i starten, og når vi kikket mot himmelen var det bare grå skyer på toppen.

Rittet startet etter det korte nøytraliserte partiet, og umiddelbart angrep Thomas Devaux (Akros - Excelsior - Thömus). Han ble hentet tilbake, men ikke lenge etter gikk han til angrep igjen, noe som virket dumdristig med hele rittet igjen, og det neste utsatte partiet med sterk motvind. Noen flere små trefninger oppsto bak, og en annen rytter - Mads - hang 50 meter foran hovedfeltet og jaget vår ensomme leder. Gruppen hadde tynnet ut, så jeg hoppet over til Mads og ropte til ham at jeg var på vei og hadde en luke, og vi satte umiddelbart i gang med å prøve å redusere forspranget til lederen. Den andre proffen i løpet, Olav, hoppet over til oss, og nå var vi tre mot én.

‍

‍

Steinbruddet vårt holdt en luke hele veien gjennom den vindfulle delen, men vi hadde ham hele tiden i sikte, og vi kjempet oss sakte oppover de våte, kalde bakkene med til tider knapt 50 meters avstand. Men med en stigning på 23 % er 50 meter lang tid!

I en styrkedemonstrasjon hadde vi fortsatt ikke tatt igjen lederen da de verste rampene var over, men vi 3 fortsatte å jobbe godt inn mot de siste 10 km. Dessverre var alt i ferd med å rakne for meg 5 km senere. Jeg bruker solbriller med styrke, og de kalde og våte forholdene hadde dugget til brillene mine. Det er en liten utforkjøring i løpet, forbi et storslått vulkankrater kalt Caldera de los Marteles, der veibanen er elendig. Jeg innså for sent at jeg ikke ville klare å kjøre nedover på en trygg måte med brillene på, og dessverre fester ikke disse brillene seg til hjelmen hvis de sitter fast der oppe, så jeg prøvde å få dem ned i baklommen med frosne hender, og da jeg fikk hendene tilbake, var det en luke til utbryterkollegene mine. Jeg gravde så dypt jeg kunne de siste 5 kilometerne til mål, og kom nærmere enn 25 meter på mine tidligere medsammensvorne, men de slapp meg aldri inn igjen. Jeg spurtet i mål etter å ha tapt 35 sekunder til dem på målstreken, men satte samtidig min raskeste tid noensinne på de siste 5 kilometerne.

‍

‍

Skyene var solide, og mine fortumlede øyne fant først i siste sekund min fantastiske kone, som hadde rukket å ankomme toppen bare noen minutter før meg igjen til et utmattet, men oppstemt gjensyn!!! Vi kastet på oss alle ekstraklærne våre og skyndte oss nedover, etterlot oss 5 grader, vind og regn, for på magisk vis å gå gjennom årstidene og ankomme Maspalomas i 25 grader og "sommer". Vi kikket opp på de tykke skyene som lå som en kremklatt på en kake over toppen, og forundret oss over denne raske overgangen: nok en gang et bevis på at denne øya virkelig er et minikontinent: Vinter og sommer ligger knapt 25 km fra hverandre i luftlinje.

Chapeau til alle som syklet denne dagen under disse forholdene, og spesielt til vinnerens tour de force, og Manuela som vant dameklassen med stor margin og endte på 27. plass sammenlagt!

‍

Jeg har gravd i statistikken fra de siste fire årene:

• 2017: 21,45 km 1t17m29s 290watt 171bpm 74rpm tråkkfrekvens
• 2018: 24.69km 1t25m32s 300w 176bpm 76rpm
• 2019: 24,69 km 1t27m42s 290w 173bpm 78rpm
• 2020: 24,69 km 1t25m57s 300w 170bpm 78rpm vekt 63,9kg (ingen vekter for de andre årene)

Konsekvent, om ikke annet...

‍

‍