Sykkeluken på Gran Canaria: Oppsummering av La Cicloturista

Sykkeluken på Gran Canaria: La Cicloturista er over for nok et år, og det var et flott arrangement som brakte syklister fra hele Europa til dette herlige sykkelparadiset.

Det finnes ikke noe bedre sted å unnslippe den europeiske vinteren enn denne forrevne og varierte klippen i havet, og solen skinte nok en gang på denne 31. utgaven.  

‍

I løpet av det åtte dager lange programmet i nytt format var laget vårt representert to dager; under bakkeløpet på onsdag, der jeg deltok, og i lagtempoen på torsdag.

En lagtempo er essensen av kollektiv innsats, og resultatet avhenger helt og holdent av hvor godt samholdet fungerer. Teamet vårt på tre har jobbet godt sammen i butikken de siste månedene, og nå skulle samholdet settes på en ny prøve. Kommunikasjon er nøkkelen i en slik situasjon, og den kommer i mange former; fra å avlese kroppsspråk til mindre subtile, bjeffende ord mellom pustene. På grunn av styrkeforskjellene i laget vårt var det en fordel med sterk motvind, ettersom den fremste rytteren kunne sykle på et hardere nivå enn det som ellers ville vært bærekraftig for dem som hadde søkt ly i hjulet. Mer vind = mer nytte av ly. Legg til et og annet oppmuntrende ord, og en 10 km som dette er over før du vet ordet av det...! Den gjensidige motivasjonen ble presset ut til siste dråpe, og den tohjulede innretningen viste seg nok en gang å være et fantastisk medium for å utforske landskapet, både det indre og det ytre.  

‍

Derimot representerte bakkespurten en mer individuell utfordring: ett stort fjell, to etapper og litt motivasjon. Jeg følte ikke noe behov for å være rittets animatør, spesielt ikke med sterk motvind i starten, men da en rival fra i fjor faktisk klarte å trekke meg og to andre fra fronten av feltet inn i motvinden, visste jeg at det var vanskelig nok til å prøve noe selv. Jeg tok med meg en rytter, og vi pløyde inn i motvinden og fikk raskt et forsprang. På de første infernalske rampene i La Pasadilla drev jeg litt foran, og fra da av var hele resten av løpet et av engstelige blikk over skulderen på en skygge som ikke lot seg riste av seg. Først med ca. 1,5 km igjen begynte det å gå opp for meg at jeg - med unntak av en katastrofe - hadde gjort nok til å beholde tittelen, og snart kom jeg ut i den søte mottakelsen av toppen: Snøens topp (Pico de las Nieves). Toppen av begeistring.

Det var flere forskjellige kategorier som deltok i lagtempoen, og laget vårt hadde den fjerde raskeste tiden totalt, og raskest av de blandede dame- og herrelagene!  

Takk til alle arrangørene og de utallige motorsykkelførerne og støtteapparatet, og ikke minst til alle som stilte opp med varm mat og sølvtepper mens de ventet på redning ved den kjølige målstreken i Pico-racet!  

‍

Constantin, Anja & Martin  

‍

‍