Everesting i Guayadeque

Gårsdagen var en monumental dag for det lille teamet vårt. Noen ganger taler statistikken for seg selv:

• 4 ryttere
• 26 393 høydemeter klatret
• 573,32 kilometer syklet
• Alt fullført i løpet av 12 timer og 22 minutter.
• 34 fulle stigninger x 6,6 km
• 18 delvise stigninger x3,3 km
• Hver mellom 20778 - 41816 pedalslag
• Og min favorittdel - kanskje den delen som virkelig overbeviste meg om ideen: over 5000 kalorier forbrukt av meg alene!   

Bonuser:

• 1 eksplodert dekk
• 1 bistikk fra en kamikaze-bie som traff Martins hjelm i 70 km/t!
• 1 løper som jeg så vidt klarte å kjøre forbi i en oppoverbakke på en av de senere rundene.
• 2 måneskinnsturer: først om morgenen og når natten senker seg.
• 1 nedstigning i fullstendig mørke

Dette har vært et utfordrende år for mange mennesker av mange forskjellige grunner. Vi bestemte oss for å gi oss selv en utfordring som var innenfor vår egen kontroll, fokusert og entydig, som en kontrast til den forvirringen som preger verdensbildet. Vi er veldig heldige som er i denne posisjonen på denne isolerte lille øya, og vi benyttet friheten til å flytte noen personlige grenser og støtte hverandre gjennom en stor kamp.  

‍

Vi valgte den vakre, grønne dalen Guayadeque som dagens motstander. De bratte bakkene og den enkle og raske utforkjøringen gir oss en god mulighet til å vinne høyde uten å bli distrahert fra oppgaven. De av dere som har forsert den, på turene våre eller på andre måter, vet at den er en god test for et par friske bein. Men i dag skulle vi stifte nærmere bekjentskap med den, med økende grad av utmattelse, både mentalt og fysisk.  

‍

Vi ankom litt forsinket, men satte likevel i gang med første pedaltråkk kl. 07:10. Martin og jeg skulle sykle sammen, og siden vi har like mye kraft i forhold til vekten, var dette en utfordring vi kunne slå oss sammen om. Anja skulle sykle i sin egen rytme, med mål om 5000 høydemeter, og Ewa var med som støtte, men planla å hoppe på sykkelen selv i pausene mellom matingen av oss, men uten noe fast mål.

‍

Martin og jeg fikk en flyvende start, og kjørte opp stigningen mellom 0,5-2,5 minutter raskere enn planlagt på de fem første forsøkene. Jeg var forsiktig med stigende puls og effekttall, men lot min tilsynelatende friskere kollega sykle de vindfulle partiene, og sørget for å fylle på med kalorier hver gang det var mulig. Ikke lenge etter fikk vi dagens første besøkende, en ny venn fra Polen som hadde hørt om forsøket vårt og oppdaget dalen for første gang. Hyggelig å møte deg, Lukasz, og takk for at du kom innom!

Vi var i en herlig rytme i hver av utforkjøringene. Veien er en asfaltert fryd som omgjør alt det harde arbeidet du har lagt ned på veien opp på en grusomt rask måte... ! Men mot slutten av den åttende oppstigningen fikk Martins utfordring dessverre en kvalmende slutt: Magen begynte å kurre i smerte og gjorde slutt på alt håp om å sykle i det hele tatt, for ikke å snakke om å holde tempoet vårt. Fornærmelsen ble enda større da en bie fløy inn i hjelmen hans i 70 km/t og i panikken stakk ham i pannen! Jeg skjønte at han var ille ute da han insisterte på at jeg skulle fortsette og ikke gi ham den restitusjonen han trengte, men det ble altså til at jeg fortsatte og beseglet utfordringen for laget. Ansvaret veide nå som ekstra motivasjon og besluttsomhet.

‍

Det begynte å blåse opp i dalen, middagsvarmen begynte å bygge seg opp, og jeg visste at dette var den vanskeligste delen av dagen. Det lange tomrommet midt i et utholdenhetsritt - langt nok inne til at du er dramatisk utmattet, langt nok unna mål til at oppgaven fortsatt ruver over deg; tempo, ernæring, tankespill. Det er en smeltedigel som må gå sin gang, og hver eneste mikromilepæl du setter, hjelper deg med å navigere og unngå denne smertefulle labyrinten.  

‍

Å se Anjas strålende smil når vi passerte hverandre i hver vår retning om og om igjen, var en slik vitamininnsprøytning. Det samme var selvfølgelig min fantastiske kone Ewas fantastiske utvalg av deilig tilberedt mat, og det korte øyeblikket da tiden vår på veien endelig falt sammen! Anjas utfordring hadde fått en ganske tøff start, da det slangeløse bakdekket eksploderte i en sprut av slangeløs melk etter knapt 1,5 km, og hun måtte gå tilbake til start for å hente reservesykkelen som vi heldigvis hadde tatt med til henne!

Etter 13 ganger opp hele stigningen hadde vinden tatt seg kraftig opp i den nedre delen av dalen. Den kraftige sidevinden gjorde at utforkjøringen ikke lenger var behagelig eller trygg - i hvert fall ikke for slitne ryttere. I tillegg var det bare 200 høydemeter på de første 3,3 kilometerne (mot 385 på de siste 3,3 kilometerne), og den flate stigningen var mentalt mye mer krevende på dette tidspunktet. Vi bestemte oss derfor for å korte ned ruten til bare de siste 3,3 bratte kilometerne. På den måten unngikk vi trafikken ved restauranten halvveis, samtidig som vi fikk flest mulig høydemeter per kilometer og sparte på humøret og en potensiell katastrofe ved en krasj i høy fart i den uforutsigbare vinden.  

Ikke lenge etter fullførte Anja sine 5000 høydemeter, etter å ha overgått sin tidligere rekord med en margin på rundt 2000 meter, og misunnelsesverdig kastet hun bena i været, fornøyd, lettet, sliten, godt utført!

Martin hadde nå fått orden på magen og følte seg mye bedre, så han hoppet opp på sykkelen igjen for å sykle sammen med meg i fire av de seks siste "korte" stigningene som jeg måtte ta meg av. Det var deilig å ha litt selskap og distraksjon igjen, et hjul å lene seg på når vinden brølte, og de ideelle linjene å prøve å følge nedover. Lyset bleknet, maten ble stappet inn bit for bit, og plutselig sto jeg der, med bare én stigning igjen for å nå et femsifret antall høydemeter!  

Planen var at bilen skulle følge etter meg for å lyse opp veien og gi moralsk støtte, og slik ble det også, for den siste runden ble dagens høyeste effektintervall, der jeg presset ut hver eneste dråpe i den oppstemte forventningen om at slutten nærmet seg.

En stor takk til alle involverte: Ewa, som utrettelig ga oss mat og sørget for alt vi trengte (samtidig som hun selv syklet 4500 meter...), Martin for ideen, inspirasjonen og organiseringen, Anja for positiviteten og lagånden. Det er mange ting vi ville gjort annerledes i ettertid, men det var en lærerik og utfordrende opplevelse for alle, og denne uerstattelige erfaringen er det som gjør disse utfordringene berikende for livet.

Strava

Gi Anja litt ros

Gi Ewa litt ros

‍GiConstantin litt honnør

Gi Martin litt ros

‍

Hvis du vil høre flere slike historier og dele dine inspirerende turer med vårt stadig voksende fellesskap, ønsker vi deg velkommen til å bli medlem av Life On 2 Wheels® Cycling Club på Strava!

‍