Cronoescalada Pico de Las Nieves 2018-rapport

I fjor gjorde jeg meg fortjent til et par stykker kanarisk asfalt en fin desemberdag under aktivitetsfestivalen Gran Canaria Bike Week: La Ciclotourista, på høydepunktet "Cronoescalada Pico de las Nieves".  

Løpet er vakkert i all sin enkelhet: Start med dekkene praktisk talt i kontakt med havet, og klatre til det bare er himmel igjen over deg. Ruten består av i underkant av 2000 høydemeter på 29 km, noe som er noe kortere enn den mest kjente sørlige stigningen til Pico de las Nieves, som går mot det samme høye målet over 46 km.

2018-utgaven startet i stekende varme - langt unna irske desembermorgener, og jeg var tvilende til beslutningen min om å ta med bare én flaske. Etter hvert kom vi i gang og skapte vår egen kjølige bris i den nøytraliserte sonen. Det tok ikke lang tid før beina begynte å kjenne varmen igjen da vi nærmet oss starten. En rundkjøring til og flagget falt, og tempoet økte umiddelbart, og den store gruppen ble halvert nesten umiddelbart. Den direkte stigningen gjør at det er langt mellom hvilepunktene, og tempoet er derfor helt avgjørende. Til tross for at jeg var sammen med alle de jeg anså som utfordrere, hadde et par ryttere allerede fått en liten luke da vi forlot Ingenio, og jeg bestemte meg for å ta en sjanse og se hvordan de reagerte.

Da jeg klatret opp til de to rytterne foran og fikk lite respons bak, og da jeg så at mine to nye følgesvenner var i god form og forberedt på å sykle, var det bare å sette i gang. Vi satte opp tempoet for å øke forspranget, og hadde rundt 40 sekunders forsprang da den brutale La Pasadilla-seksjonen startet. Seks kilometer lang, med mange ramper på rundt 20 %, ble trioen vår til tre soloryttere, og forspranget varierte i takt med de utallige smerteuttrykkene i ansiktene våre.  

Den første som kom ut av denne pinefulle strekningen, var den virkelige klatreren i gruppen vår - 49 kg magre miniatyrmuskler. Jeg var nestemann, og den tredje var en spenstig bulldog av en fighter. Jeg kjempet meg opp igjen til klatreren, før sistnevnte tok oss begge igjen på et litt flatere parti. Det ble gjort noen forsøk på å komme unna de to andre de neste kilometerne, men jeg var såpass presset at jeg bare sparte på kreftene og markerte dem.  

Slik gikk det hele veien frem til den siste kilometeren, da jeg satte inn så stor innsats som beina tillot, nå 2000 meter klatring eldre og trøttere. Jeg fikk en luke, men "fighteren" hentet meg inn igjen med rundt 500 meter igjen. Husk at alle disse distansene tar mye lengre tid i en motbakke. Han kom umiddelbart rundt meg, sannsynligvis i håp om at jeg ikke kunne svare, men etter alle strabasene måtte han virkelig prøve å bli kvitt meg. Han ledet dermed spurten og ga meg det best mulige oppløpet i mål. Etter å ha vridd sykkelen fra venstre til høyre hele veien til målstreken, innså jeg at han hadde blitt distansert, og at veien hadde tatt slutt. Pico. Oppnådd. Puh.  

Trofeene de deler ut er små asfaltskiver - et passende minne på en øy som passer så godt på veiene sine. Selv om jeg elsker stigninger, vil jeg ikke kalle meg selv en klatrer, så mitt personlige mål for dette rittet var kun å forbedre tiden min på den kortere sektoren vi kjørte i 2017. Til tross for at jeg hadde syklet den i en konkurransesituasjon hele veien, syklet jeg nøyaktig den tiden og kraften jeg hadde forutsett. Når stjernene står på linje, så står de på linje?  

‍Seaktiviteten på Strava

‍Seen video fra de siste kilometerne av løpet