Ayagaures MTB-maraton

Endelig var det tid for vintersesongens maratonutfordring. Dette var det tredje Ayagaures MTB-maratonet, og jeg har vært med på alle sammen. Det første året var formen min veldig dårlig. Jeg kom fra en vanskelig situasjon og var ikke forberedt på å løpe. Det gjorde det heller ikke enklere at været ble helt sprøtt med 6 grader og haglbyger under arrangementet.

I fjor var formen bedre, men jeg hadde ikke kjørt løp på lenge. Så jeg var for anspent og ville for mye. Det endte med først en dum krasj, deretter en punktering på en av de mange skarpe steinene i området. I år var jeg godt forberedt, lavere skuldre og målet var å gjøre dette sammen med Anja. Det skulle bli hennes tøffeste konkurranse så langt!

Siden jeg er her og jobber for Life On 2 Wheels. Jeg har hatt muligheten til å trene mye på kurset. Jeg kjenner den godt og liker den veldig godt. Selvfølgelig kan jeg ikke endre stigningen i bakkene, og som en stor rytter er det de bratte bakkene som gjør mest vondt. 64 km og 1600 klatremeter høres kanskje ikke så mye ut, men det er et hardt ritt! Underlaget er litt røft og ofte løst. Det er ikke som de norske hardpakkede grusveiene som du enkelt kan sykle på med en landeveissykkel.

KL. 09.00. Start! Fra starten i Ayagaures-dalen gikk vi rett inn i den første stigningen. Jeg kjørte hardt i front for å se hvem som var sterke nok til å følge, men holdt litt igjen i de senere delene av løpet. Da vi kom over toppen var det en trio igjen i front - meg, Javi Ramos og David García.

Vi byttet på å ligge i front, men den første halvtimen var det mer transport og taktisk kjøring for å spare krefter og teste hverandre litt i bakkene. Etter den første halvtimen kom det to løse og steinete utforkjøringer på grusvei. Jeg elsker utforkjøringer og lot det rulle for å se hvordan de andre taklet det. Javi fulgte etter, men det gjorde ikke David.

Så kom den ujevne grusveien ut til steinbruddet. Minner mer om et elveleie enn en vei, egentlig. Her lot vi fulldemperen gjøre jobben og kjørte på tunge gir til den første fôringssonen. På denne strekningen hadde vi klart å få en luke på 1,5 minutt til David.

I fôringssonen sto Anjas foreldre med flasker for å støtte og heie på oss. Det ga litt ekstra motivasjon, og det var kult å passere på førsteplass. Deretter gikk vi inn i den nye sløyfen i løypen fra i år - Lomo Maspalomas. Det er en 10 km lang sløyfe og en litt mer teknisk løype, men jeg klarte ikke å få Javi av hjulet mitt, ikke engang i nedoverbakke.

Men så punkterte han. Akkurat som han gjorde i Arguineguin. Jeg hadde dårlig samvittighet, siden jeg vil at den beste rytteren skal vinne og ikke ved en teknisk KO. Jeg var plutselig alene i front og fortsatte å presse på uten noen rundt meg. Det er ekstra vanskelig, siden du ikke har noen referanse om tidsforskjeller til ryttere bak eller om du vinner eller taper tid. Jeg passerte den andre foringssonen, fortsatt alene i front.

Opp den tøffe grusveien på vei tilbake begynte beina å svikte. Så kom de to tøffeste stigningene. Jeg kikket bak et kort øyeblikk og så at David lå rundt ett minutt bak meg. Med en vekt på rundt 50 kg visste jeg at de to kommende stigningene ville være i hans favør, men jeg gjorde det jeg kunne for å holde avstanden åpen.

Han var sjanseløs. Han kom forbi meg som en rakett mot slutten av den første, og på toppen av den andre hadde han en luke på 1:20. I den påfølgende tekniske utforkjøringen klarte jeg å redusere avstanden med 1 minutt, så det var bare 20 sekunder mellom oss.

Det hjelper lite når neste stigning er på nesten 20 % og fortsetter å stige etter Fataga-dalen. Beina gjorde vondt, men jeg ga ikke opp. Jeg visste at den siste delen på grusveiene tilbake til Ayagaures kunne være til min fordel siden jeg er større og sterkere.

Plutselig hørte jeg en lyd. Det var noen bak meg! Jeg hadde ikke engang tenkt på å fokusere på hva som foregikk bak meg tidligere, og jeg hadde trodd at Javi var ferdig for i dag. Men han hadde andre planer. Han hadde fikset punkteringen og var tilbake - full av energi og motivasjon. Han angrep umiddelbart, og jeg rakk ikke engang å tenke før han var utenfor rekkevidde.

Jeg fortsatte å presse på for å holde avstanden kort til ham, men det så aldri ut til at jeg klarte å tette luken. I "Gran Canyon" går veien inn og ut av forskjellige barrancos, så vi tre foran kunne se hverandre fra tid til annen. Det ga meg litt ekstra motivasjon til å fortsette hele veien til mål. Man vet aldri hva som kan skje. Plutselig går de tom for krefter. Over den siste bakketoppen og med utsikt ned til Ayagaures innså jeg at kampen var over for i dag. Jeg trillet ned til mål over demningen og endte på 3. plass.

Konkurransen var sterk og rettferdig! Gratulerer til Javi og David for en flott prestasjon. Dere var rett og slett bedre i dag :)

Etter målgang ventet jeg på Anja. Vi hadde trent i løypen hele uken og gått gjennom de tekniske seksjonene for å være godt forberedt. Dette var noe vi ønsket å gjøre sammen. Tankene mine gikk til henne mange ganger under løpet, og jeg visste at hun var der ute og kjørte like hardt som meg.

Jeg ventet ved den siste dammen sammen med foreldrene hennes, og da hun kom, var jeg veldig stolt og glad. Det er en tøff utfordring, men hun avsluttet veldig sterkt og endte også på 3. plass sammenlagt. Så kult - begge på samme trinn på pallen.

Takk til Ayagaures MTB for et flott løp. Vi håper vi kommer tilbake neste år!

‍